Filmanalyse av The Truman Show

Regissert av Peter Weir    Utgitt 5 juni, 1998   Truman Burbank spilt av Jim Carrey   Lengde 103 min

Truman smilende i kjent stil

The Truman Show er en film som omhandler en realityserie med samme navn. Truman Burbank (Jim Carrey), er en godsinnet og særdeles glad mann, som lever et fint liv i den vel og merke fiktive byen Seahaven. Truman, som på alle måter tror han lever er nokså normalt liv, lever rett og slett i en by full av statister, skuespillere og roller. Han er nemlig ufrivillig og helt uviten hovedrollen i serien om han selv, som blir sett verden rundt; tjuefire timer i døgnet.

I denne filmanalysen skal jeg gå inn på litt av oppbygging til filmen, spesielt symbolikken som er brukt, trekke paralleller med denne filmen og andre tv-serier/ filmer som er aktuelle nå med mye av den samme konseptet, og til slutt drøfte rundt livet til Truman, og hvordan det ville vært annerledes om han hadde levd i den virkelige verden. Jeg vil også gjennom denne filmanalysen finne ut hva regissøren vil få frem, altså budskapet. Turman ble adoptert inn i en verden med statister og skuespillere, men hvordan ville livet hans vært annerledes om det ikke var iscenesatt?

Truman lever et godt liv i den ikkeeksisterende byen Seahaven. Denne fiktive byen ligger i den velkjente filmbyen Hollywood, og laget i tilsynelatende et av verdens største filmstudio. Truman er en gjennomsnittlig normal kar, med en fast jobb og en snill kone. Han gjennomgår den samme rutinen hver dag, og sier velkjente ting hele verden gjentar etter han: Truman: Good morning! Nabo: Good morning! Truman: And in case i don´t see you; good afternoon, good evening and good night! Truman er den eneste som ikke vet at livet hans er basert på et 24- timers realityprogram. Livet hans blir fanget med tusenvis av kameraer, i alle vinkler, hele døgnet rundt. Alle tv-seere ut i verden vet alt om han, kanskje til og med mer enn det han vet om seg selv.

Alt han foretar seg til annenhver tid blir filmet. Men etter alle år, nærmest uten mistanke, begynner han å fatte at noe ikke er helt som det skal. Filmen følger den typiske Hollywood dramaturgien, der spenningen stadig bygger seg opp, til det når et slags klimaks. Spenningen i denne filmen begynner særlig å bygge seg opp etter at en lyskaster plutselig faller ned fra himmelen. Etter dette, skjer det mange merkelige hendelser etter hverandre. Faren, som tilsynelatende skulle vært død for 20 år siden, kommer tilbake som en uteligger i Seahaven (øya som forøvrig ellers ikke har et stort antall uteliggere), men blir plutselig fjernet av «tilfeldig» forbipasserende. Spenningskurven klatrer seg sakte oppover, og da Truman klarer å komme seg unna kameraenes innsyn en natt, og tar seilbåten over havet tross for vannskrekken han har hatt siden han var liten, er det dét punktet i filmen jeg vil bruke det velkjente amerikanske uttrykket point of no return på. Dette er en såpass graverende hending, at resten av filmen farges av dette vendepunktet. Dette er også scenen før det store klimakset. Reisen over havet vekk fra Seahaven, blir den første ikke-forutsette scenen på mange år.

Det finnes flere tydelige plotlinjer, handlingsforløp som hender side til side, i filmen- og disse utspiller seg til ulike tider. Selve filmen er vel og merke en plotlinje, med tanke på at dette er et virkelig liv som utspiller seg i en tv-serie, som en helt annen verden følger nøye med på. Gjennom hele handlingsforløpet, og hele tiden mens vi er i Truman sin verden, hører hans meninger og følger med på hans handlinger, kommer det også etterhvert blikk fra utsiden, der vi kommer inn i huset til folk fra forskjellige land, som ser akkurat det samme. Dette er altså en handling som foregår parallelt i to verdener. Et annet eksempel som vel og merke er hentet ut fra filmen, er scenen da Truman uttrykker sin mistanke til sin bestevenn, Marlon, om at alt ikke er som det skal. I filmen er dette en fin scene, der hans bestevenn gjennom alle år snakker om at han aldeles ikke har noen grunn til denne mistanken, og at når han kan stole på Marlon, så er det jo ingen grunn til at han skal slutte å stole på alt og alle. Parallelt med denne scenen, går vi tilbake til virkeligheten, og ser at det er regissøren av denne realityserien er den som setter ordene i munnen til Marlon ved hjelp av en mikrofon og en ørepropp. Er dette ment som et tegn på å vise hvor falskt liv Truman virkelig lever?

Lyden har alltid en stor funksjon i alle filmer. I denne filmen er lyden lagt opp slik at den skaper stemning, enten om den er munter eller trist, og det er brukt ikke- deigetisk musikk, altså musikk som kun kan høres av seere. I starten av filmen og utover spilles det mye lystig og klassisk musikk, mens i senere scener, er ikke musikken fult så munter. Lyden er hele tiden underveis brukt på en slik måte at den passer hver scene perfekt, og skaper stemningen som er ment. Et eksempel fra en scene der det er brukt flere «hjelpemidler» for å sette stemning, er den scenen der Truman og faren møtes etter 20 år fra hverandre. En trist, men samtidig lykkelig melodi blir spilt høyt idet de klemmer hverandre. Det er tåke rundt dem, og dette er også med på å sette stemning til scenen.

Som jeg nevnte innledningsvis er det mange symboler i denne filmen. Byen Seahaven blir sett på som det "perfekte" stedet, der alt bare en fint og godt, som derfor på mange måter kan sammenlignes med det harmoniske Edens hage. Man kan trekke andre paralleller mellom disse to stedene også, for de har nemlig begge en hersker som bestemmer alt, der Edenes hage ble styrt av Gud, og Seahaven blir styrt av regissøren av realityshowet Christof. Navnet Trumaner også er symbol jeg har lyst til å bringe frem. Navnet Truman, blir til norsk oversatt med Ektemann, en ekte og oppriktig mann. Navnet er bestemt bevisst som et symbol på at selve mannen som bærer navnet er ekte, og tross alt den eneste med en ekte personlighet i hele showet.

Selv om denne filmen er laget for et par år siden kan vi lett trekke paralleller mellom denne filmen, med realityserier som blir sendt i beste sendetid den dag i dag. Passende eksempler til dette er både serien Paradise Hotel og serien Big Brother. Mennesker stengt inne på et sted, kameraer overalt, replikker.

Truman levde separert fra den virkelig verden, og ble født inn i en by omringt av falskhet. Gjorde dette at han ikke levde et verdig liv? Ville livet hans vært så mye bedre om han hadde vokst opp som en normal gutt i en normal by? Hvordan ville egentlig livet hans vært om det ikke var iscenesatt? Truman vokste opp i en by der alt var veldig lett og tilgjengelig. Han fikk aldri oppleve det å måtte ta valg selv, for alt ble bokstavelig talt lagt i hendene hans. Det måtte jo det, da jenta han senere gifter seg med i filmen allerede har fått rollen som konen hans. Med tanke på at han slapp å tenke mye selv, og på en måte seilte litt gjennom livet vil få det til å virke som han levde et lett liv. Men hva veier egentlig tyngst? Leve et lett liv, eller et virkelig liv? Vi alle vet at i den virkelig verden vil man oppleve svik og avslag, ting Truman slapp å oppleve Seahaven. Men så er det jo dette som skaper menneskers verdier og væremåte, så Truman fikk da på den måten ikke bygget seg opp disse verdiene.

I sluttscenen av filmen, der Truman står ved en exit dør, og står mellom valget å bli i falske Seahaven eller dra ut og starte et nytt liv i den virkelige verden, velger han å gå gjennom døren. Dette er er budskap om at det å leve et ekte, realistisk liv med følgene det medbringer, uansett hvor trygg man ville vært uten, er det beste. Leve et liv med mennesker man har bygd ekte relasjoner til og mennesker man virkelig kan stole på. Jeg mener også at denne filmen er lagd litt etter tanken på at vi mennesker, og jordkloden er del av noe så mye større en det vi egentlig aner. 

Da jeg først så filmen, var jeg ikke helt sikker på om jeg likte den eller ikke, men etter all denne refleksjonen i etterkant, har både interessen og positiviteten min for denne filmen økt. Den har et fint budskap, og er absolutt en film verdig å se. 

KILDER jeg har brukt i denne filmanalysen:


http://thorbor.wordpress.com/2010/01/31/filmanalyse-the-truman-show/
Mediefaglig blogg, funnet 07.11.11

http://wikipedia.no/
Brukt til å linke ordforklaringer; "Dramaturgien", "Point of no return", "Edens hage", funnet 08.11.11

http://annelinesmedia.wordpress.com/2010/01/31/filmanalyse-the-truman-show/
Annelines Blogg, funnet 07.11.11


http://slideset.blogspot.com/2009/03/filmanalyse-truman-show.html
John Otto, funnet 06.11.11

http://www.google.no/
Bruk av bilde, funnet 09.11.11

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Truman_Show
Informasjon om regissør, utgittsdato etc, funnet 07.11.11